Dagen som stiger med gråt i halsen bak raggete horisonter er ikke en virkelig dag, men alle de døde forstøtte dager som ikke fant frem til et hjerte. Nødens dager, sultens og frostens, som lurer sig hit om natten og prøver å skinne litt sol og strømme litt lys fra hungrende, visne bryst.
Fryktsom løfter den ansiktet nu bak hundrede skoger og stirrer med brennende øine ut over riker den ikke fikk lov til å elske.
Nu beveger den sine fingre og rusker i de svarte sprinkler av natt og forsøker atter og atter å tende sin osende sol, men den visner, svinner og blåses ut av kulden. Langt ut i vest - ytterst i øst forsøker den å slippe igjennem, men nattens murer er bygget av granitt og dens søiler av stål.
Stirr gjennem rutene, kom barhodet ut på veiene, og stå i klynger ved veikryssene:
Langsomt synker den kjempendes armer. Stum river hun sine klær i stykker, brenner dem så på kuldens strålende bål. Røken blusser op over skogene. Røken slår ned over grantoppene og de lave huser på moene. Røken fryser til is på himmelen, så morgendagen får grimer av gråt.
Rolf Jacobsen, Vrimmel, 1935
FANFARE
Har du hørt heisekranene løfte de snadrende jernnebb? Har du hørt sleggenes muntre sang på de svaiende bjelker?
Har du sett stålskjelettene folde sig ut på himmelen som røde kniplinger i solskinn? Har du hørt lufthamrenes trommeild mot naglen fra skinner, hus, skibenes høie jernsider?
Da har du sett krigens knitrende fane i luften!
Da har du hørt maskingeværene sprøite sitt stål mot fiendens hjerte!